cococandyland

Da har vi snart rundet den 10ende uken fra hverandre. Det går heldigvis mye bedre, men så klart, ekstrem lengsel er nå en fast del av livet vårt, og jeg prøver så godt jeg kan å holde ham oppe. Han har heldigivis endelig fått seg jobb, så alt er myyye bedre nå.

Jeg reiser dit i juni. 7 måneder. Det har allerede gått over 2. Det vil gå fort.

Problemet er det at han er aldeles dødsens deprimert, og jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe fatt i det. Jeg prøver så klart å fortelle ham hvor mye vi har vært igjennom i løpet av våre snart 2 år og 3 måneder, men han orker liksom ikke å leve.. før vi er sammen igjen. Og det vil jo ta sin tid. Så jeg prøver å støtte, hjelpe, snakke, trøste så mye jeg bare klarer, samtidig som jeg selv merker et umenneskelig behov for å skrike, gråte meg tom, av og til ønsker jeg å bare synke ned i jorda og bli der. Jeg trenger også å få utløp for lengsel, sorg og savn, men akkruat nå MÅ jeg være den sterke, som holder oss oppe.

Jeg er nettopp fylt nitten år, men det føles som jeg er godt over tretti. Aldri før har jeg modnet så mye på så kort tid. Jeg er i stand til ufattelig mye. VI, meg og Richard, vi er i stand til alt. Jeg vet det.

Jeg har også, av en eller annen merkelig grunn, fått fullstendig avsmak av fester, drikking, alkohol. Det er helt rart. Selv om jeg begynte å gå på fester for ca ett år siden, og har til sammen kanskje vært ute 10-15 ganger, så har jeg nesten.. allergisk mot det. Jeg har innsett hvor tragisk, destruktivt, intetsigende og fullstendig meningsløst det egentlig er. Jeg tror virkelig ingen har godt av å drikke seg fulle. Det har sannsynligvis en viss sammenheng med at jeg plutselig ble veldig voksen på kort tid. Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å drikke igjen, men det kommer nok til å være ganske så minimalt.


En annen ting. Jeg klarer nesten ikke å høre på musikk lengre. Alle tekster, alle melodier, rytmer... jeg tenker bare på oss, på ham. Det samme gjelder filmer og bøker. Det jeg holder meg til nå er Agatha Christie og Veien til førerkortet. Er det ikke merkelig?

Nei.. Vi er sterke.

Nå er han borte. Jeg har grått og grått i hele dag, han har grått med meg, og alt har vært helt forferdelig. Men i motsetning til forrige gang, så kommer jeg nok ikke til å gå inn i en dyp depresjon som jeg gjorde sist gang. Vi har vært forberedt på at han skulle reise denne gangen.


My dear boyfriend Richard Meredith.
 You are one AMAZING boy. I'm so unbelievably lucky to be with you, that you're my boyfriend, the best boyfriend a girl can ever have. I miss you already. Crazy to think about it.. you're still in Norway, 20 minutes away from me. Your flight is leaving in two minutes, wish I was with you now! I'm going to New Zealand soon. I promise I will, maybe not as soon as we hoped it would be, but we'll never know what can happen ;)

Jaja, da var det siste kvelden vi er sammen i 2009. Jeg kan ikke fatte at jeg ikke får se ham igjen før i mai eller juni. Det er ganske uforståelig? Vi har hatt en helt fantastisk kveld sammen og det skal vi fortsette med. Litt avbrutt gråting her og der men det er vi jo ganske vant med.
Vi har vært å spist på kinaresturanten og kjørt litt rundt i vår uerstattelige gamle Vovlo, sett og hørt The September When når vi kjørte forbi Vannfestivalområdet. Slående flott festivalnavn, hva? Vannfestivalen. BKØADGæ.

Nei, jeg orker ikke å tenke på at han reiser om mindre enn 20 timer, jeg orker ikke tenke på den lange veien vi har.
Jeg tenker på hvor fantastisk han er, jeg VET at han alltid vil være der for meg, jeg vet at vi skal være sammen så lenge vi lever. Nå skal vi gjøre dette, fordi vi begge vil, fordi jeg kanskje kan besøke ham i julen, fordi vi skal klare dette nok en gang!
Men nå orker jeg ikke mer om dette forferdelige.

Jeg reiser på folkehøgskole på mandag! Jippi!?

Vet dere hva som er verre enn fjortiser med to tonn brunkrem klæsja sammen over hele kroppen og sammenklistrete øyenvipper, lepper samme farge som brunkremhuden og wesc-gensere?
Folk som skriver eller snakker om fjortiser med to tonn brunkrem klæsja sammen over hele kroppen og sammenklistrete øyenvipper, lepper samme farge som brunkremhuden og wesc-gensere.

Utrolig som jeg skulle skrive i dag da. Violet Hill av Coldplay er helt fantastisk. Jeg lurer på om jeg skal covre den en gang, kanskje noe å gjøre på folkehøgskolen?

Akkurat nå drikker jeg vann fra ei halvliters PepsiMaxflaske ogbeundrer på de nydelige lysestakene jeg kjøpte i dag. Jeg og Richard må snart begynne å planlegge hvordan vi vil tilbringe den siste kvelden vår sammen. Vi er invitert på fest på Varhaug (don't ask, gudsforlatt sted på Jæren, hvor min farfars side kommer fra) og så for å gå ut i Stavanger. Det hadde vært utrolig koselig, da hadde jeg også møtt igjen ett par gamle venner jeg ikke har sett på lenge, så det hadde vi jo lyst til.  Men det vi egentlig har mest lyst til, er å dra på kinaresturantet, bestille middag og dessert, og så leie en film for å prøve å glemme at vi bare har noen få timer igjen sammen.

Jeg er lei av samfunnets urimelige, umennskelige krav til den moderne mennesket. Jeg er lei av å måtte prestere, prestere, prestere på alle kanter, for å kunne overleve.  Jeg er lei av sexfikseringen, skolepresset, klær,sminke og den helt bestemte væremåten man må være på for å bli akseptert i vennegjengen.

Det verste som finnes er jenter som føler, vil, tror, ønsker, trenger å forandre NOE SOM HELST MED SEG SELV bare fordi samfunnet, menn, arbeidsgivere eller evt. andre som ikke er fornøyd med den du er. Det verste jeg vet er jenter som ønsker seg silikonpupper. Jeg hater silikonpupper. Jenteunger som ikke klarer presset og ønsker seg enda mer fett under huden (yes, cause that's what it is!) men samtidig beholde midjemålet på lengde med en lyktestolpe er svake, feige, og ettergivende. Hvis guttungen din ikke er fornøyd med ditt naturlige jeg, og mener at du skal gi etter og ofre naturligheten din slik at han har mer å vise frem til andre er det bare å komme seg vekk fortere enn svint.
Hvis en synes en har små pupper og gjerne vil ha noe litt mer å komme med, må værsegod gjøre det. But then again, weak people.

Jeg hater overarmene mine. De er aldeles grusomme, og magen min er vel ikke akkurat noe å skryte av. Det hadde selvfølelig ikke gjort noe om puppene mine hadde vært identiske, spretne og slik som de "skal" være. Men det er ingen menneskerett. Jeg aksepterer meg selv for den JEG ER, for kroppen jeg er blitt gitt, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg ikke har noe å skjemmes over, jeg har ingen sykdommer, ingen misdannelser. Jeg er ei normal, frisk jente på atten år, og jeg trenger ikke gjøre noe for å forandre på dette. Ingen trenger det. Derfor har jeg lyst til å gripe tak i den nydelige jenta på enogtyve som har spinket og spart i tre år for nye, 300gs pupper på hver side, skrike til henne, klemme henne for den hun er og gjøre det så aldeles klart at hun er akkurat som hun skal være!


Alle er perfekte på sin helt unike måte. Hvorfor er vi så harde mot oss selv og våre medmennesker?
Ja, mennesker som føler de må forandre kroppen sin kirurgisk, er virkelig svake.

Aldri, ALDRI mer skal jeg vente 3 år før jeg går til tannlegen! Resultatet ble 6(!!!!!!!!!!!!!!!) hull, og jeg på trekke de to nederste visdomstennene, så nå skal jeg sitte her og skjelve til uke 41, da dette skal utføres. Jeg har aldri trukket en (la meg se, TO) tann hos tannlegen før så dette kan jo bli.. interresant.

Jeg kjøpte litt i dag:


To stk. av denne fantastiske kermankklysestaken! Arh, LOVE! 94 kr på stykk, de er ca 25 cm lange.







Brevutstyr til flytting om fem dager.



Traff på min fars tante Karen, hun er så herlig! Hun kjøpte dette nydelige sjalet til meg!

I'm a lucky girl!



Min fantastiske mamma som har sponset meg med fasilitetsprodukter til jeg flytter! Thank you!




Yes, I like IFA! But my boyfriend doesn't!

Okay, NO MORE syteinnlegg ala det er kun fem dager igjen før verden raser sammen til et helvetes sammensurium av sorg, savn og bunnløs fortvilelse.

Så da jeg har fått lagt det på bordet og er klar til å gå videre.

I dag har vi brukt i Kongeparken, Gjesdals store stolthet. (Gjesdal er forresten en flott vestlandskommune hvor jeg tilfeldigvis bor, med rundt 9, 248 innbyggere anno 2004. Med andre ord: dette er virkelig verdens senter og alt i universet roterer rundt akkurat her.) Anyway, meg, Kiwi, min fantastiske Hanne med lillebror Erlend, som er en meeeget bestemt ung herreman på fem år.

Slik ser forresten kommuneskiltet mitt ut:

Sentralt? Told ya.


Ellers så har jeg mikset en aldeles supafantastica kake i går. Tok fire timer, fy som jeg svetta på slutten. Lagde en sjokoladekake med hvit sjokoladekrem og banan, som var ica med vanilla smørkrem og et lokk at marshmallowfondant. Den var.. himmelks.

Jeg må bare få ut litt frustrasjon. Jeg har grått og grått de siste ukene omtrent, spesielt de siste dagene. Jeg orker ikke å tenke på hvordan ting skal bli dette året her.Tårene triller så fort jeg hører ordet fly, reise eller folkehøgskole. Den herlige kiwien min... kjæresten min, verdens beste! Hvordan skal vi klare oss når han drar hjem om åtte dager, mens jeg sitter på et tog til huttiheiti Telemark?
Han prøver å roe meg ned med ord og løfter, han gjør så godt han kan, stakkars gutt. Jeg må prøve å tenke som ham.

Hvordan grue seg litt mindre til at kjæresten din reiser hjem til den andre siden av jordkloden:

1. Folkehøgskolen som jeg skal gå på slutter den 12 mai. Dvs fra den 16 august går det 269 dager til vi kan møtes igjen. (blir nok lengre, i og med at det er da skolen slutter.)
2. Jeg kommer (forhåpentligvis) til å ha internett der oppe, så vi kan få prøve å arrangert litt Skyping med webcamera og msn.
3. Vi kan kanskje ringe hverandre en sjelden gang. Tekstmelding? Hm.
4. Brev, brev og atter brev! Vi har bestemt oss for å sende brev så ofte som mulig, helst med bilder. God gammeldags brevveksling har aldri skadet noen.
5. Dette blir nok en test på vårt allerede testede forhold (evig opptimist). Etter to år med avstand (med unntak av ett par tre måneder) er vi mer enn forberedt på hva som venter oss!
6. Hver dag er en dag nærmere den dagen hvor vi kan være sammen på heltid.
Nå kommer jeg ikke på flere. Ja, jeg vet at flere av disse "grunnene" var helt elendige. Men jeg må gjøre alt jeg kan for å holde motet og humøret oppe.

Er ikke savn i bunn og grunn en nydelig følelse? Den representerer jo det jeg mener er viktigst i livet: Kjærlighet, håp, tro og tillitt. Den lærer oss å sette pris på hverandre. Den har lært oss utrolig mye som jeg mener mange par mangler. Ja, så klart, de fleste har nok opplevd å være borte fra sin livsledsager ett par ganger, men kanskje ikke på samme måte som par som oss.

No more crying. No more crying.  Han har sagt dette så mange ganger nå, men jeg klarer det virkelig ikke! Men jeg må også huske på at dette vil være den vanskeligste tiden. Ting kommer til å gå så utrolig mye bedre senere, når ting begynner å gå fremover. Nå sitter vi liksom bare her.. i all elendigheten, mens vi venter på at han skal fra hjem og jeg skal flytte. Det skal bli greit å få en rutine, for de fleste rutiner peker frem mot en rutines kontrast: en ferie, skole/jobbskifte, flytting osv. Når jeg kommer inn september/oktober kommer vi forhåpentligvis til å se en ende på det.

Jeg tror nesten jeg burde slutte å blogge, de siste innleggende mine har vært fulle av tårer og hysterisk depresjon som jeg virkelig ikke burde utsette menneskligheten for. Men de fleste trenger en plass til å få utløp for følelsene sine, right?

10 dager igjen til Richard reiser til føkkings New Zealand. Jeg er sint, frustrert og oppgitt over å bo i Norge. Utlendingsdirektoratet er en vits, politiet har ikke greier på hvordan vi skal klare å få en 19 år gammel gutt til å få bli i Norge, selv om han har fått jobb her.
Vi blir tatt useriøst fordi vi er tenåringer, og fordi vi ikke har vært sammen mer enn to år. En tenåring fra England, Spania, Tyskland, Slovenia, Frankrike, så lenge han er bor i ett land som er med i EU, kan han være her så lenge han vil.

Kan noen VÆRE SÅ SNILL å fortelle meg logikken i dette? At folk fra vestlige land som USA, New Zealand og Australia blir likestilt med flyktninger fra Afrika og Midtøsten?
At meg og Richard som er 18 og 19 år gamle, vil bli vurdert og testet, for å se om hvilke baktanker vi kan ha med ekteskap og forholdet vårt. Og om vi gifter oss, kommer vi til å bli mistenkt  for  proformaekteskap, som vil si at det eneste målet de har med dette er at den uten norsk statsborgerskap, skal få dette, mens den norske mannen/kvinnen får en økonomisk gave for dette.

Jeg må også tjene et visst beløp for at han skal kunne komme her på forlovelsesvisumet, så jeg ønsker å få en utdanning fungerer ikke dette Forlovelsesvisumet i seg selv, er jo en så fantastisk enorm affære (vi må oppgi bryllupsdato, kirke, hvor vi skal ha festen FØR vi i det hele tatt har "fått  lov" til å gifte oss, dvs at alt må avlyses dersom en liten detalj skulle være feil eller misforstått.)

Jeg har bare lyst til å grine når jeg tenker på hva vi har satt oss selv inn i. Vi har en utrolig lang og hard vei å gå. Jeg ser IKKE frem til å gå løs på dette, selv om jeg vet at en dag skal vi ha det livet sammen som vi drømmer om. Han er så fantastisk, jeg kan ikke leve uten ham.


Hvert fjerde ekteskap som blir inngått i Norge, består av et par hvor kun en har norsk statsborgerskap. Hver fjerde ektskapspartner er altså utlending.  Dette er ganske mange etterhvert. Når skal staten forstå at KJÆRLIGHETEN IKKE HAR GEOGRAFISKE HINDRE?

I dag skal jeg, kjæresten og noen venner ha cocktailparty, noe som kommer til å bli utrolig gøy! Men jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal ha på meg. Noe litt classy kanskje? Hmmm.  Interessant innlegg må jeg virkelig si..
Vi skal ned på butikken først, for Richard vil lage White russians. Så ja.

Søstera til kjæresten har fått svineinfluensa... merkelig. Heldigvis bor hun i New Zealand da, håper bare ikke han får det når han kommer hjem igjen.  Ellers så skal vi på Aleksander Rybak-konsert i morgen, og etterpå det, skal vi arrangere et lite cocktailparty, noe som jeg gleder meg veldig til!
Note: Må huske kamera!

Jeg klarer ikke å tenke på hvordan det vil bli når kjæresten min reiser tilbake til New Zealand om to uker. Jeg orker ikke å forestille meg hvordan vi skal klare 9-10 måneder sammen, med sannsynligvis minimal kontakt. Jeg skal på folkehøgskole i huttiheity, hvilket befinner seg i Telemark somewhere, mens han skal inn i det New Zealandske militæret.
Greit at vi har vært sammen i to år, og er vant med avstand og lengsel, men jeg husker hvordan det var sist gang han dro. Det var det verste jeg hadde vært med på i hele mitt liv.

Haha glemte å fortelle at jeg lagde kyllingwrap til Bjørn Eidsvåg for ett par dager siden, da han kom inn på bensinstasjonen hvor jeg jobber.  Han formelig skreik hallo til meg da han sto bak disken og jeg tror de som mener at han kan være litt av en spradebasse kan ha rett i det.
Og da jeg spurte om han ville ha salat eller mais på, så han på meg som om jeg hadde spurt om han noe ytterst fornærmelig. Selvfølgelig skulle han ikke det!

Jeg har hatt noen merkelige opplevelser de siste par dagene. Det er med blandede følelser jeg tenker på hva som har skjedd i det siste, både for meg og andre. Det som har gjort aller mest inntrykk er noe som skjedde i går. Ei på jobben min ringte meg ved 10-tiden i går for å be meg om å gå fra 15-22 i stedet for 12-20. Hun sa hvorfor, men jeg fikk det ikke helt med meg, og tenkte ikke mer over det før jeg var på jobb noen timer senere.

Da jeg kom ned, merket jeg at det var en litt annen stemning enn det det pleier å være. Et par av mine kolleger kom bort til meg nesten med det samme. "Du vet hva som har skjedd?", spurte en av dem. Jeg ristet på hodet og spurte hva det var. De fortalte meg at søsteren til en på jobb var funnet druknet (Antar du kan lese om denne saken på hvilken som helst norsk nettavis), 22 år gammel. Hun og ei venninne gikk tur da de skulle krysse en elv de trodde var grunn nok, men strømmen tok henne og hun ble funnet klokka seks neste morgen.  Jeg ble helt satt ut. Vi gikk vel alle rundt med en ekkel følelse den dagen. Det lå konstant i bakhodet mitt, og når jeg tenkte på andre inn, kunne det slå til som ved et hardt dunk i magen. Det er slike tilfeller og ulykker som virkelig får meg til å innse hvor utrolig skjørt livet er.

Jeg jobbet med broren hennes dagen før hun døde. Han ante ingen ting, ingen ante hva som kom til å skje. Det kunne ha vært meg som hadde mistet en av mine brødre. Det kunne vært hvem som helst. Så i går kveld måtte jeg og mamma ta oss en liten prat om forskjellige ting, og  det var virkelig nødvendig. Jeg klarer ikke en gang å forestille meg hvordan familien til avdøde har det nå. Jeg ser det hele utenfra, men det er likevel svært vondt og uhyggelig nærme.

Jeg har aldri forstått hvordan dette med gode minner skal liksom kunne hjelpe på sorgen etterhvert. Jeg mener ikke å si at minnene er verdiløse, men jeg vet at for min egen del, kan det føre til enda mer sorg og smerte, bare tanken på å aldri kunne se avdødes smil, høre latteren eller dele en god samtale lengre.

Det var forresten min siste dag på jobb i dag. Det var en merkelig følelse. Selv om jeg har noen minner jeg kunne ha vært foruten, så har jeg masse positive opplevelser som jeg skal ta med meg videre i livet. Jeg har vært borti noen fantastiske kolleger som jeg virkelig kommer til å savne. Samtidig er det andre jeg heldigvis skal klare meg uten ;) Jeg kommer helt klart til å tenke tilbake på tiden der som veldig lærerik og interessant.

Har flere ting å meddele, men det tar man senere ;) Nå burde jeg vel kanskje tenke på å legge meg .. ;)

Jeg hadde en skummel opplevelse i dag morres. Jeg våknet i ti-tiden, med en øyemaske halveis over ansiktet, mens vinduet var åpent. En vanvittig summelyd irriterte meg, og jeg gløttet litt på maska ..det som måtte være verdens feiteste flue hadde vekket meg. Den fløy oppi ansiktet mitt hele tiden,og jeg veivet irritert med hendene flere ganger, mens øyemaska var på plass for å skjerrte vettet av meg, og det tok ikke lang tid før jeg fant ut at me meg for solskinn. Flua landet på halsen min og da fikk jeg nok. Jeg slo til den og satte meg opp i senga, dro av maska.. og det var ingen flue! Det var en giga VEPS! Jeg fikk helt panikk, den var rasende og zummet verre en noen gang. Så jeg sprang ut av rommet.

Jeg har aldri blitt stukket av en veps før, og jeg akter ikke å finne det ut heller. Æsjjj.

Jeg har ikke sett kjæresten min siden oktober, av den enkle grunn at han bor i New Zealand, men nå er han på vei!!!!!! Han er her om 26 timer! Akkurat nå befinner han seg snart i Kuala Lumpur.. det er en lang reise :P
Wiiiiii jeg er så glad! Han skal være her i nesten to måneder så det blir NICE ;)

Jeg har nettopp brukt en time på å krølle håret mitt for første gang! Tenkte jeg skulle legge ut bilder fra hvordan jeg ser ut nå, til mitt naturlige fall til rettetanga :P Jeg vet ikke om jeg liker det eller ikke. Jeg hadde nok blitt lei av krøller etter noen dager, men det er jo gøy å prøve!








Krøllebildene var fra nå nettopp..
Dette er hvordan mitt naturlige fall ser ut :



Haha, ignorer mitt ytterst ekstatiske uttrykk.
Rettetanghår: ( som jeg som regel er å finne med)

Jeg kan virkelig ikke fatte at jeg er ferdig. Ferdig med tretten år som student, elev, klassekamerat.. Jeg kan fremdeles ikke forstå at jeg aldri mer kommer til gå inn på Lundehaugen, sitte i kantina, sitte i datarommene, le i klasserommene med venner, høre på konserter i aulaen, stå på scenen og synge i aulaen, aldri mer sangtime, historie, formidling, komponering, kor, norsk, religion.. aldrialdrialdri. Det er vemodig på mange måter.
Ingen 3MDMA lengre.

Akkurat nå vil eg engetlig gråte...muuuuuuuuuuuuhuuuuuuuuuuuhuuuuuuuuuuuhuuuuuuuuuuuuuu.

Dette er et bilde av meg og min vakre Ingunn, hvor jeg har tegnet på ansiktstrekk, hår, osv i Paint, før jeg har prøvd meg ut med forskjellige redigeringsteknikker i ACDC. Dette er fire av rundt tolv, og jeg liker de forskjellige stemningene over bildene.

Lurer litt på hva som skjer med meg for tiden, i det siste har jeg hatt en utrolig merkelig trang til å vente til klokka er blitt ti, elleve på kvelden, før jeg hiver på meg sko og jakke for å gå tur. Jeg må bare understreke hardt og brutalt at jeg på ingen måte, under noen som helst omstendigheter, pleier å bevege meg mer enn 500 meter frivillig. Which means, jeg hater all fysisk aktivitet som kun har til hensikt å få meg fit. Jeg liker å spille fotball og volleyball med venner, men jogging klarer jeg ikke.   Har aldri forstått hvordan folk frivillig kan pine seg time etter time med intensmelkesyreproduksjon i begge ben, samtidig som man kan høre sitt eget hjerte banke hardt og skremmende, mens pusten går som en gal. Haha, nei det der er nok ikke noe for meg, du.

I lang tid brukte jeg min mors gamle treningsdress fra begynnelsen fra 80-tallet. Det var en merkelig farge, blanding av ferskenrød og korall, med strikk i ermer, hals, ben og midje (ja, det var så klart matchende bukser og jakke) i et rart stoff som var en blanding av bomull og syntetisk. Haha, jeg ble mobbet i evigheter etterpå. Men det har aldri brydd meg, treningsklær er noe jeg ikke gidder å bruke penger og energi på!  Men jeg hadde nok hatt godt av å bevege mer på den treningshatende kroppen min!


 Dette er hvordan det ikke skal gjøres :

Etter som jeg har blitt eldre, så merker jeg stadig presset om hvordan jeg skal oppføre meg, hvordan jeg skal være, hva jeg skal gjøre. Det er ganske merkelig egentlig, alt er så tilrettelagt for oss. Man skal fullføre skolen, utdanning, jobb, gifte seg, få barn, skille seg, kanskje gifte seg igjen. Så er alt over. Jeg ser jo selv at jeg er på god vei til å ende opp slik som "alle". Kanskje det ikke er noe å forakte, men jeg vil leve livet slik som jeg ønsker først. Kanskje det ikke er å begynne på studiene med det samme jeg er rundet 20, selv om kanskje det er noe jeg vil. Alle er forskjellige.

Jeg er likevel livredd for å ikke leve opp til forventningene forskjellige mennesker har til meg. Heldigvis er skole nå et tilbakelagt stadie og dermed ikke lengre et stressmoment. Foreldrene mine.. selv om jeg gang på gang gjør ting jeg ikke burde, så vil jeg så klart at de skal kunne være stolt av meg og føle at oppdragelsen min har vært vellykket.  Venner forventer visse ting. Så klart, det gjør jo jeg og av mine venner.  Min verste dommer er meg selv. Jeg er ekspert på å trykke meg selv ned. Dette er nok relativt vanlig blant mennesker, og jeg mener ikke at jeg går rundt og føler meg mislykket 24/7 non stop. Men ofte. Kanskje jeg lider litt av snill pike-syndromet? Meget mulig.

O well. Over til noe annet. JEG JOBBER ALT FOR MYE I SOMMER! Jeg jobber på fantastiske Statoil. Blææh... miljøet er helt utrolig ELENDIG. Jeg kan ikke fatte hvordan det er mulig. Jeg jobbet på ISS Posten før, noe som var utrolig sosialt, selv om vi var tre jenter på 17 år, noe som lett kunne gått galt, hvertfall når vi jobbet to og to sammen. Men vi fungerte veldig bra sammen, og det ble ikke baksnakket om en annen i de over to årene jeg jobbet der. Det er det jeg savner mest fra den gamle jobben min.  Alle de "voksne" på jobb har liksom sine favoritter, to-tre sterke personligheter har sine tilhengere. Man blir baksnakket, og om de ikke har noe å ta deg på, begynner de å finne opp rykter.
Drives me N U T S .

Hilsen en MEGET frustrert Miriam.



Fra i fjord sommer. Håret mitt var blondere den gang, me want back.

Jeg vet ikke om alle mine tre år på Lundehaugen vgs hadde vært verdt alt strev og slit om ikke det hadde vært for en meget spesiell person. Det begynte en mattetime i første klasse, i september.  Jeg ble plassert ved noen klassekamerater jeg ikke kjente og følte meg relativt lost og alene. Da jeg kom inn neste mattetime, var det bare meg og et par andre som var i klasserommet. En av dem, ei jente med lyst hår og kule klær spurte meg hva jeg glodde på. Dermed begynte hun å utføre noen truende kroppsbevegelser, mens jeg ble stående og stirre dumt på henne.
Hun bare tullet, og jeg klarte ikke annet en å le nervøst. (ke e gaaaaaaale med hu der?) Svaret ble derimot ganske åpenbart da jeg husket at hun gikk på dramalinja. Etter dette har vi vært uadskillige.



Bilde fra august 07. (Don't kill me now)

Vi har gjort så mye rart sammen, selv om vi bare har kjent hverandre i snart tre år. Ingunn har sett meg gråte utallige ganger, og alltid hjulpet, til tross for enkelte harde, men ærlige meninger. Tough love :)
Jeg kommer aldri til å glemme da vi spilte Twister på lysfontenen i Sandnes sentrum, mens livredde mødre passet på at barna ikke måtte gå bort til de berusede ungdommene, selv om vi ikke hadde konsumert en dråpe alkohol. De utallige photoshootene vi har hatt, da vi trasket opp i Fodnaberget i knickers og budeiekostyme med et 1 x 2 m norgesflagg i buksa. Hårfarging, pandasminke, skinnkjoler og blodrøde lepper. Utallige turer til Kiwi, ofte skulking av uutholdelige tysktimer med frøken sado-machochrist som lærer. Sørlandschips, yesh pleaz? PepsiMax er must. Ølbrygging og karamellbaking, og Sims-date til klokka 6 om morgenen før vi gikk ned til Mix i pysj.  Det er så mye som vi burde ha husket bedre, som vi burde tatt bedre vare på, for nå er det på en måte for sent.




Ingunn, du e meg ei komiske lidå energibomba! Du e HERLIGGE! Masse humor, ironi, latter og energi med deg døgnet rundt. I like it! Jeg har vært utrolig heldig, som har hatt deg til å støtte meg på når ting har vært vanskelige.

Top three list:

1. Ingunn er alltid til å stole på, hun er morsom, hjelpsom og fantastisk.
2. Ingunn har en død ponni, en søt hund, en kul familie, en geværskytende far, en stilig mor, kule venner og bra klesstil.
3. Ingunn er gal. Som faktisk er det største komplimentet jeg gir til folk! Hvis man ikke er gal, er mann dønn kjedelig.

Ingus, eg digge deg og personligheden din! Du e en berigelse i mitt liv, eg glede meg te å dele møye av denne sommaren me deg! Du e ei nydelige jenta, og det meine eg! Uansett ke du sjøl trur, så e du vakker te tusen. En heldige fyr komme snart te sjarmert av denne Nærbø-baben her altså, det kan eg lova!






LOVE YOU BABY HONEY SEXY CUPCAKE! 

Nei. Jeg orker virkelig ikke i kveld. Jeg har også dirrigeringstentamen i morgen. Oh joys.

Jeg drikker halvlunken kaffe samtidig som jeg prøver å gjøre ferdig med min fordypningsoppgave om CocoRosie. Arrh, CocoRosie. Oh, love.

Etter en uke på blogg.no, så tror jeg endelig at jeg har funnet det mest irriterende ordet som jeg har unnlatt å legge merke til: nemlig ordet outfit.

outfit. dagens outfit. mitt yndlingsoutfitt. min outfit. 

Meget irriterende. Uoriginalt, folkens.

Er det forresten obligatorisk å smelle til med et glorifisert bilde av meg selv hver gang jeg poster et innlegg?

Jeg elsker asos.com.
Jeg tror det må være den fineste nettsiden i hele verden.
Seee hva kjæresten min kjøpte til meg :D
 


Fine tightsen som jeg håper å få snaaart. Han er så herlig.

Jeg er nu 18 år og skal ikke komme med grove personlige uttalelser om visse personer. MEN jeg skal derimot få ut all min frustrasjon som har bygget seg opp de siste dagene, takket være noen kolleger.
Jeg jobber på en bensinstasjon. En stor en, med mange ansatte. De fleste er deltidsarbeidere, dvs ungdskoleelever og videregående elever. De fleste er jenter i 16-19 årsalderen. Og det funker ikke.

Jeg er faktisk ganske ny, og det overrasker meg hvor mye denne jobben betyr for de aller fleste jeg arbeider med. De elsker å pirke, å vise, forklare, gjøre meg oppmerksom på mine feil, mangler og flauser og å fortelle det videre til andre medarbeidere.

I går toppet det seg altså. Jeg jobbet med ei som er et par år YNGRE enn meg, men som til gjengjeld har jobbet der en god stund. Hun må virkelig ha følt seg i slaget, hun sjefet og kommanderte i ett sett. Men det var vel egentlig meg det gikk utover. En kunde hadde bestilt pom frites til hamburgeren sin, og jeg hadde da glemt å si i fra til henne om det. Jaja, min feil, det er jeg aldeles klar og, jeg beklagde og unnskyldte meg for kunden. Han ga meg et smil og forsikret meg om at det ikke gjorde noe som helst.
MEN det gjorde tydeligvis noe for min kjære kollega. "MIRIAAMMM! :O Dette er ANDRE GANGEN du glemmer det! Du må jo klare å HUSKE DET SNART".
Å nei. Jeg har jobbet her i 3 måneder og jeg har glemt det hele TO ganger.
Kunden så rart på henne. Flere så forskrekket opp fra køen. Jeg gikk ut med kundens pom frites ( han ventet med vennene sine utefor) og ble møt med applaus.
" Jasså .. så 'a va litt sur på dæ, ho dær."  (Sørlendinger. Start-Vikingkamp en halvtime før episoden)
Jeg svarte som sant var, at ja, hun hadde vært nokså amper hele dagen. De forsikret meg om at jeg ikke skulle bry meg, at det var slike som hun som gjorde at de ikke ønsket å besøke denne bensinstasjonen, og de ønsket også å betale pausen min ( hun nektet meg pause også,  fordi det kunne plutselig komme ett "rush". Det kom aldri.)

Det var så fantastisk å få så klar tilbakemelding fra kunder som var vitner. Jeg strålte resten av kvelden, selv om hun stadig kom med små stikk. Jeg forstår ikke hvorfor folk gidder å blande seg opp i andres buisness. Så lenge det ikke går utover meg eller kundene, så bryr jeg meg ikke døyten om hva de andre tiltar seg.

Jeg antar at noen mennesker bare elsker å pirke og å klage for å kunne føle seg høyt oppe. Jeg bryr meg virkelig ikke. De andre på jobb har allikevel reagert på hvor ekkelt hun oppfører seg ovenfor meg.

So I guess it's me. Jeg er en slags trussel. Jeg gleder meg til å se hvordan dette kommer til å ende. Jeg gidder ikke å finne meg i hennes bossing anymore.



Flott uniform.

Endelig litt bilder av russebuksa som jeg er i gang med å pynte! Jeg har ikke fått gjort så sykt mye, men jeg er da kommet i gang! :)





Påsydde blonder.









Kan gjerne få litt feedback :P Det hadde vært utrolig koselig :) Jeg er ikke helt ferdig med regnbuen forresten, jeg skal sy på flere forskjellige paljetter :)